Hafsteinn ville holde seg på godfot med nordmennene, den indre stemmen hans hvisket at det til slutt kom til å lønne seg.

Han var i grunnen særdeles begeistret (altfor begeistret, mente noen) for norskene, visste å sette pris på Løiten-akevitten deres og den selvtilfredse lette humoren som fulgte med.

«Jo, den er sterk, den, sterk som Grettir den sterke! Ho ho.» Denne særegne utgaven deres av islandsk var egentlig høyst besynderlig, syntes han, for en eller annen gang måtte de jo selv ha snakket dette hellige grettismålet, siden det ikke fantes noen kilder om språkproblemer i islendingesagaene. Da Egill og Grettir vendte hjem til gamlelandet og gikk fram for norskekongen, ble det altså ikke snakket færøysk. Men hvordan i all verden hadde de så ellers trivelige norskene klart å skusle bort dette ordgullet, latt det gå tapt i dette sproget deres, denne halvsangen, dette dillende dallet på bare noen århundrer? Det måtte være på grunn av akevitten.

— Seksti kilo solskinn by Hallgrímur Helgason, Maren Barlien Guntvedt (Translator) (Seksti kilo-saga, #1)