Den ble gjort til kjøpmann som bar det fineste navnet i hver husbygd (Sigurður Schiöth, Elíbert Hansen …), gikk i de beste klærne og snakket dansk. Men samtidig måtte han også ha et prydelig skjegg, være staut, imøtekommende og dessuten lite salgsvillig, særlig når det gjaldt vin. Det siste personlighetstrekket var særislandsk: Islandske kjøpmenn var de eneste kjøpmennene i verden som syntes det var leit å selge varene sine, ethvert ‘salg’ var en viss skuffelse, og enhver ‘kunde’ som tuslet inn gjennom butikkdøren, ble møtt med sukk i blikket. Den kontantløse økonomien og avstanden til verdens havner førte til at kjøpmannen så på beholdningen som sin egen eiendom som han hadde anskaffet med mye strev og møye, og derfor ugjerne ga fra seg.

— Seksti kilo solskinn by Hallgrímur Helgason, Maren Barlien Guntvedt (Translator) (Seksti kilo-saga, #1)