Lederismen postulerer at ledelse betyr mer for en organisasjons resultater enn ansatte, organisering, kultur og omgivelser. Derfor må ledere gis mye makt og stor frihet til å ta avgjørelser, uten for mye innblanding fra ansatte, styrer og arbeidslivsdemokratiske prosesser. Organisasjoner bør følgelig organiseres med ledere som det sentrale omdreiningspunktet. Videre hevder lederismen at evnen til å lede er et resultat av generiske ferdigheter og egenskaper anvendelige på tvers av virksomheter, bransjer og sektorer. De som besitter disse egenskapene, skal, med bruk av én og samme verktøykasse, kunne lede alt fra bedrifter til sykehus til skoler til kommuner til offentlige etater til frivillige organisasjoner. Ledere trenger bransjekunnskap og kontekst- og situasjonsforståelse, men grepene de tar, er universelle og følger samme dreiebok.

Innen lederismen er det en stor tro på at insentivstrukturer må til for å skape prestasjoner, og at alt av arbeidsoppgaver og aktiviteter bør defineres, tallfestes og måles. Mennesker er innsatsfaktorer som bør styres og kapitaliseres på. Strukturelle grep, som kommer synlig til uttrykk, er å foretrekke. Lederegenskaper og lederverktøy kan tilegnes gjennom utdanning, kurs og lederutviklingsprogram. Samtidig innebærer ledelse udefinerte ingredienser, noe mystisk og overnaturlig, som skaper en aura av at ledelse er noe større og viktigere enn det i virkeligheten er. Målet med lederismen er økonomisk effektivitet. Skvise mest mulig ut av ressurser og ansatte, og produsere mer med mindre for å oppnå best mulig resultat. Lederismen er effektivitetens evangelium.

Ledere må selvfølgelig lede, men når ledelse blir en ideologi fjernt fra organisatoriske realiteter, utgjør det et problem. Låner vi fra Marx, tilsier lederismen at ledere er en klasse mellom kapitalhavere og arbeidere. Et mellomledd for å maksimere eiernes verdi. I ytterste konsekvens er et lederismestyrt samfunn ikke et samfunn som responderer på behov og ønsker fra majoriteten av dets borgere, men et samfunn der innflytelse skjer via organisasjoner, institusjoner og interessegrupperinger med agendaer, makt og ressurser til å påvirke. Derav lederismens sterke tro på ledernes evne til å utøve makt for å bringe samfunnet fremover.

— Lederisme by Tom Karp