«Fortell meg noe, da.»

«Sannhet eller fiksjon?»

«Samme for meg. Du avgjør.»

«Okay. Historien utspiller seg her, rett for nesa på oss. Det, eh, det hadde vært en liten høyredreining i Sveits, og så en til, og så, seks måneder senere, en enda større. Og Neue Zürcher Zeitung og Weltwoche og Blick og Schweizer Illustrierte og Nebelspalter og Annabelle var blitt talerør for det regjerende partiet, der medlemmene hadde begynt å gå med små hvite sveitserkors på rød bunn på jakkeslaget.»

«Åh.»

«Ja, og så ble det forbudt å bygge flere moskeer …»

«… som jo slett ikke er så galt, for hvor mange kristne kirker finnes det i Saudi-Arabia, eller la oss si, i Pakistan?»

«Hør nå på meg, er du snill, mama. De tyske tannlegene og kirurgene ble alle sammen utvist, som kriseprofittmakere. Så begynte man å gjennomføre dialekttester og å flytte tamilene og tibetanerne til Mittel- og Oberland, til egne nabolag, som det het. Etterpå kom veganerne dit.»

«Hvorfor veganerne?»

«Politiet ble opprustet og likestilt med de militære, de bar plutselig røde armbind med det hvite sveitserkorset. Pansrede biler sto i kryssene, alt dette skjedde ganske snikende, men likevel fullstendig åpent, for det var folkets vilje at dette skjedde.»

«Å, kom igjen. Du prater over deg.»

«Vil du høre historien nå eller ikke?»

«Unnskyld.»

«Det grønne partiet var blitt fusjonert med det regjerende partiet, SVP. Og medlemmene i dette sveitsiske folkepartiet kalte seg plutselig over natten for SNV, sveitsiske nasjonale folkesosialister, og så kalte også de grønne og sosialistene seg det. Og man hilste med Rütli-eden, to fingre og tommelen opp i været.»

«Alt dette er da ikke riktig.»

«Traktater med EU ble sagt opp, Schengen-avtalen likeså, og de sveitsiske grensene ble forsterket med titusenvis av kilometer ny piggtråd. Man bygget ut de kulturelle og økonomiske forbindelsene med Norge og Storbritannia, lot forbindelsene med Luxembourg og Polen og Tunisia visne bort, man forsterket den hjemlige våpenindustrien og forårsaket en middels stor skandale i pressen ved å hevde at greske og portugisiske kommunister hadde solgt trehundretusen levende menneskeorganer til israelerne.»

«Åh.»

«Ja, og helsekostbutikkene og Coop og Migros ble pålagt ikke å selge mer tofu i matvarehyllene sine, men bare sveitsisk ost og sveitsiske kjøtt- og pølsevarer, egg og landbrød. Vegetabilsk smørepålegg forsvant fra hyllene, soyamelk og ristede cashewnøtter likeså. Foran helsekostbutikkene, for eksempel på Kreuzplatz i Zürich, ble det stilt opp tanks for å garantere at utelukkende animalske produkter fortsatt ble tilbudt.»

«Og så?»

«Så tilbød man hviterussiske, albanske og koreanske friske menn sveitsisk pass hvis de forpliktet seg til først å lære dialekt i immigrasjonsleiren i halvannet år, hver dag ti timer, og så arbeide tre år i frihet som fjellbønder, med ysting og matlaging, og med en lokal kvinne ved sin side som de i denne tiden måtte sette minst tre barn på.»

«Nei!»

«Jo. Akkurat sånn var det. Etterpå fikk de så utlevert passet, og en garantert stilling som drosjesjåfør i Zürich, Genève, Bern eller Basel, men ikke Subaru eller noe lignende, men Mercedes eller Tesla, svart metallic, skinnseter, finér, automatgir, hundreogfireogåtti francs i timen i lovbestemt minstelønn. Og de snakket sveitsertysken vår bedre enn vi selv, de snakket den perfekt. Og hvis de ennå ikke hadde det lille sveitserkorset på jakkeslaget, var det ikke nødvendig å oppfordre dem til å sette det på seg, nei, de gjorde det så gjerne, så gjerne.»

«Det høres da slett ikke ut som det Sveits jeg kjenner:»

«Og en eller annen gang, mama, det var om våren, og krokusene var kommet opp overalt, gule og intense og vidunderlig vakre, ble forbudet mot dødsstraff opphevet, og fra og med denne sensommeren ble det foretatt henrettelser i Sveits.»

«Du forteller det så spennende som om det skulle være sant.»

«Først gikk det en skjelving gjennom landet. Gamle mennesker mente at det ikke var rettferdig og skammet seg. Det var ikke sveitsisk, sa de og stampet med føttene, men for unge mennesker var det likegyldig. Hvorfor, hva tror du?»

«Brød og … spytt.»

«Ja, bra, mama. Sånn omtrent. Så ble det litt etter litt til hverdag, henrettelsene, og vi følte at det alltid ville ramme andre og ikke oss, ikke de virkelige sveitserne, men tamilene og kanskje eventuelt også tyskerne og veganerne.

«Ja.»

«Du og jeg var ikke ment, skygger som vi var, og fremfor alt heller ikke menneskene som sto på i helsekostbutikkene, og heller ikke bondefolk, og de eldre menneskene som hadde følt seg uvel ved dette, ble enda eldre og til slutt demente, og etter et par år var det ingen som husket hvordan det en gang hadde vært, før henrettelsene. Med unntak for landsforræderne hadde man alltid utført dem hemmelig og skjult, men disse hadde man nå dyttet ut fra broer med et rep om halsen og med vekter i lommene. Fra Lorraine-broen i Bern og fra Münster-broen i Zürich, og selv om det til å begynne med var sjokkerende og motbydelig og usveitsisk, hadde vi senere ikke bare vent oss til scenene som ble sendt i Det nasjonale sveitsiske fjernsynet, i Lausanne og i Basel og i Chur, men på et vis også begynt å akseptere det og til og med nesten å lengte etter å se det, slik som din far i Tyskland hver kveld lengtet etter nyhetene.»

«Dette er en forferdelig historie, Christian.»

— Eurotrash by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #2)