I deler av det gamle Europa betrakter man republikken Nye Norge – i dagligtale kalt Nynorge – som et slags luksuskommunistisk syden. Det hevdes at det var lett for oss å endre kurs, med oljepengene og en liten og konsensusorientert befolkning. men det var ikke oljefondet som var nøkkelen, selv om det kunne brukes til å importere både arbeidskraft og varer som norsk industri ikke klarte å produsere selv. Nøkkelen lå i politikken, i viljen til fellesskap og demokrati, for å sitere et av presidentens favorittuttrykk. Det handlet ikke om revolusjon, men om redistribusjon. Det hadde hendt før, etter den store krigen i europa, da ødelagte samfunn ble bygget opp igjen på ganske få år, basert på solidarisk deling av både byrder og goder. Det handlet om deling av arbeid, deling av overskudd, og det handlet om begrensninger av mobilitet og boligareal. Enkle tiltak, men inngripende, i den friheten vi innbilte oss at vi hadde. og dette var en av de store løgnene som ble avkledd: at det skulle være en motsetning mellom frihet og fellesskap. Dessuten stemmer det ikke helt, det med kommunisme. Mye av produksjonen i Nye Norge foregår i private bedrifter, men under strenge krav til lokalt eierskap og bedriftsdemokrati. Enkelt sagt ble nyliberalismen snudd på vranga: Der demokratiet tidligere ble styrt etter bedriftsøkonomiske modeller, blir bedriftene nå styrt etter demokratiske modeller, ofte med et styre delt i to ʻkammere’, valgt av henholdsvis aksjonærer og ansatte. Et økende antall bedrifter er også eid av de ansatte, organisert i kooperativer. Samtidig har grunnleggende borgerrettigheter som utdanning og helse alltid vært et fellesskapsanliggende i Norge, og det skulle ikke store mentalitetsendringer til for at disse prinsippene kunne utvides til å gjelde andre sektorer. Det har vært helt avgjørende at overskuddet fra automatiseringen i stor grad har kommet fellesskapet til gode, og sikret en gradvis økning av fritid heller enn arbeidsledighet.

Det er selvsagt ikke bare i Nye Norge slike endringer har blitt gjennomført. India er et velkjent eksempel, som et foregangsland innen demokratiske reformer i stor skala.

I nyere tid har det skjedd lignende omstruktureringer over hele verden, fra Den Sosialdemokratiske Republikken Vermont via Californias Golden State Society til den nye Pariserkommunen – for ikke å snakke om alle landene i det globale sør, som endelig fikk gjennomført radikale reformer etter at USAs jerngrep på verden løsnet. Chile, Argentina, de nordafrikanske landene etter den andre våren, i land etter land har det blitt klart for folk at alle utenom en liten elite har noe å vinne på radikale endringer. Så er det selvsagt også land der de økonomiske elitene har klart å beholde makten på ulike måter, fra den åpne fascismen i Texas til sionistisk apartheid i Israel og overvåkningskapitalismen i Kina. Felles for disse er at de nå opererer uten den kapitalistiske verdensorden som ble opprettholdt av amerikanske oligarker og europeiske byråkrater. Spillet er ikke lenger rigget i deres favør, og det har åpnet for en tsunami av samfunnsreformer over hele verden.

— Jordfest by Eivind Buene