Det systemet man pleide å kalle markedsliberalisme hadde vært under press en god stund. Ettersom land etter land trakk seg fra de omfattende frihandelsavtalene, åpnet det seg stadig større spillerom for nasjonal politikk. Handlekraftige politikere av alle slag kunne gjennomføre store endringer på kort tid, og i Norge fikk den gamle tendensen til sta egenrådighet blomstre. Viljen til å bestemme selv, kombinert med en relativt ubegrunnet nasjonal selvtillit, hadde holdt oss utenfor den Europeiske Unionen i nesten sytti år. Det var den samme trassige viljen som hadde operert i en håndfull sindige byråkrater i et lite kontor i Oslo de sagnomsuste dagene på slutten av sekstitallet da det ble klart at Norge satt på en gullgruve av oljeforekomster i Nordsjøen. De hadde uten å blunke gjort det klart overfor amerikanske oljegiganter at Norge skulle ha full råderett over ressursene, og at det skulle bygges en norsk oljeindustri. Og like klart var det at inntektene skulle nasjonaliseres og komme hele befolkningen til gode. Utviklingen de neste tiårene viste tydelig at Norge fant oljen på et heldig tidspunkt – sett fra et demokratisk perspektiv – og nasjonen unngikk de enorme problemene som mange andre råvarestater hadde kommet opp i.

Oljerikdommen hadde vært med på å forsterke konsensusen om velferdsstaten, og det var klart for alle at relokaliseringen skulle gjennomføres på samme måte. Selv det konservative høyrepartiet la liberalismen til side og deltok i prosjektet med en viss glød. Det var en historisk nødvendighet, men skulle også vise seg å føre til langsiktige endringer. For når folk flest opplevde at det igjen var mulig å organisere samfunnet omkring prinsipper som felles eierskap, lokaldemokrati og sosial trygghet, var det få som ønsket seg tilbake til markedets lov og alles kamp mot alle. Det spilte nok en viktig rolle at trettitimersuka ble gjennomført, med en uttalt ambisjon om å nærme seg den keynesianske visjon om femdagers-weekend. Det var slutt på å dra på hytta, men var det ett folkeslag som visste å sette pris på fritidssamfunnet, var det nordmennene.

Ved det første stortingsvalget etter relokaliseringen ble høyresiden nærmest utradert, men fikk fortsette i samlingsregjeringen av symbolske årsaker – det ville ta mange år å få stabilisert Nye Norge, og nordmennene var fremdeles nødt til å stå sammen om de fleste beslutninger.

— Jordfest by Eivind Buene