Frem til begynnelsen av trettiårene var polsk det dominerende språket på norske byggeplasser, men under den lange konstruksjonsperioden tok svenskene over. Folk med en viss historisk kunnskap sammenlignet tiden med de store infrastrukturprosjektene mot slutten av 1800-tallet, da svenske rallare strømmet til Norge for å jobbe med demninger og jernbaneanlegg. Nordmenn flest hadde stor sympati med det gamle nabolandet; selv om Sverige lå mindre utsatt til enn den lange, magre norskekysten, ble landet sterkt preget da kulden for alvor satte inn. Viljen til å løfte i fellesskap var for lengst forvitret i det svenske samfunnet, og i likhet med innbyggerne i de fleste nordeuropeiske land var folk stort sett nødt til å komme opp med egne løsninger. De som var så heldige å eie feriehus i Sør-Europa emigrerte i flokk, og en mengde mindre privilegerte svensker saumfarte stamtavlene sine etter forbindelser til Norge som kunne rettferdiggjøre en søknad om statsborgerskap. Sveriges kolonihistorie på den sørlige halvkule var en tynn affære, men det gikk rykter om at den svenske stat hadde forhandlet – resultatløst – med Frankrike om overtagelse av St. Barths. Det kontinentale Nord-Europa ble på sin side mindre preget av temperaturendringene enn Skandinavia. Det engelske været ble en smule mer utrivelig enn det alltid hadde vært, mens franskmennene egentlig var godt fornøyd. Riktignok frøs Normandie-kysten igjen deler av året, men Champagne-høsten var reddet for overskuelig fremtid. Våre danske venner gjorde det beste ut av situasjonen, og langrennssporten fikk et voldsomt oppsving på Jyllands vindblåste jorder.

— Jordfest by Eivind Buene