[M]ed det nye århundret skulle håpet bukke under for frykten. Og med den kom skuffelsen, motløsheten, uvissheten, følelsen av å ha lidd nederlag, av å ha blitt bedratt, degradert, til og med hatet, bitterheten og et hevnlystent raseri. Med ett var det ikke lenger bare menn og kvinner med krav om historiske og politiske forandringer som strømmet ut på gater og torg, men også de som fryktet slike forandringer, blant annet nettopp denne sosialistiske revolusjonen man hadde gått og håpet på så lenge. Etter Den store krigen hadde millioner av italienere gitt opp håpet om endring og begynt å føle seg truet. Sangen på gater og torg var blitt til et halvkvalt skrik. Et skrik som ikke lenger bønnfalt fremtiden om endelig å komme nåtiden til unnsetning, men som truet den til å forbli uskapt. Det var ikke lenger en bønn, men en besvergelse.

— M – Forsynets mann by Antonio Scurati, Birgit Owe Svihus (Il romanzo di Mussolini, #2)