Vel så viktig var det at de franske sosialistene, i motsetning til sitt tyske søsterparti, tok på seg oppgaven med å utforme et økonomisk kriseprogram som kunne «fange den folkelige forestillingsverdenen», som historikeren Gerd-Rainer Horn har kalt det. Sosialistpartiet valgte å bygge mye av sitt program på CGTs plan til fornyelse av det økonomiske liv, som var blitt utviklet i løpet av våren og sommeren 1934. Forslagene deres var langt mer radikale enn kommunistpartiets og hentet mye inspirasjon fra kriseplanen til det belgiske arbeiderpartiet og dets leder Hendrik de Man. Hans innfallsvinkel var verken «reformistisk» eller «revolusjonær», men situasjonsbetinget. I tider preget av sosial fred mente han det var nødvendig å «helle vann i vinen» for å vinne over middelklassen til arbeidernes og demokratiets sak. I mer urolige tider var det derimot nødvendig å «tilføre vin til vannet» og ta hardere i for å forhindre at middelklassen ble «revolusjonær» på et fascistisk grunnlag. De franske sosialistenes forslag til krisepakke inneholdt gjennomgripende strukturendringer av Frankrikes økonomiske liv, «uten dog på noget punkt å kreve nedbrytningen av det kapitalistiske system som sådant».

— Våre kamper by Jonas Bals