Når alt kommer til alt, erkjenner også Zapffe til slutt – i sin avskjedstale – at livet ikke nødvendigvis er det verste man har. Eller kanskje han bare føler et behov, etter å ha argumentert for meningsløsheten gjennom et langt liv, for å etterlate noen trøstefulle ord til de frammøtte i begravelsen, de som ennå en stund skal finne på noe å fylle livet sitt med:

«Kjære dere alle sammen som er kommet for å si farvel til (mine jordiske levninger) den inkarnasjon som blev utlånt til bolig for (min bevissthet) mitt sjælelige liv. Si farvel til den ubegripelige syntese som opstod i 1899 og holdt sammen i 90 år, før den igjen falt fra hverandre til anorganiske faktorer.

Takk for at dere kom alle sammen, og hver enkelt, hver med sitt perspektiv av dette som er hændt, det som delvis kunde beregnes, dels kom som en frukt av blinde slumpetreff. Dette som vi delvis skylder takk, og delvis må betrakte som vor perfide fiende, – hvis vi tenker oss en ledende bevissthet bak det hele.

Og gjør vi ikke det, så har vi vært heldige i den store tombola, dels trukket nitter eller direkte (ondskap) skade. Men det føles ofte som det ligger en bevissthet på lur for å ramme oss i våre sårbare stunder. I alle fall, så kommer vi fra ingenting og går til ingenting og det er det heller ingen ting å grue for.

Far vel alle sammen.

— Å tenke med Zapffe by Dag Olav Hessen