Rudi reviewed Folkeminne frå Bøherad by Moltke Moe
Review of 'Folkeminne frå Bøherad' on 'Goodreads'
3 stars
Moltke Moe var sønn av eventyrinnsamler Jørgen Moe (som i "Asbjørnsen og Moe"), og han tok over posisjonen hans far og Asbjørnsen hadde som de viktigste innen folkeminnegranskning i Norge.
I innledningen til denne boka skriver Knut Liestøl nokså rett fram hva man kan forvente av boka: "Mi oppgåve har ikkje vori å leggja fram ei mengd biografiske data; det ytre livet åt ein vitskapsmann er oftast ikkje rikt på hendinger som har ålmenn interesse." Først og fremst er dette ei bok som er ment til å vise hvem Moltke Moe var som vitenskapsmann, hans bidrag til folkeminnegranskningen, nynorskbevegelsen og mer. Det er dermed ikke ei bok som vil være like interessant for alle. Det sagt, så er det flere gode anekdoter i boka, og sjarmerende portrett av en mann som Liestøl tydeligvis hadde mye respekt for.
Høydepunktet i boka, er når Liestøl skriver litt rundt Moltke Moes skrifter, for …
Moltke Moe var sønn av eventyrinnsamler Jørgen Moe (som i "Asbjørnsen og Moe"), og han tok over posisjonen hans far og Asbjørnsen hadde som de viktigste innen folkeminnegranskning i Norge.
I innledningen til denne boka skriver Knut Liestøl nokså rett fram hva man kan forvente av boka: "Mi oppgåve har ikkje vori å leggja fram ei mengd biografiske data; det ytre livet åt ein vitskapsmann er oftast ikkje rikt på hendinger som har ålmenn interesse." Først og fremst er dette ei bok som er ment til å vise hvem Moltke Moe var som vitenskapsmann, hans bidrag til folkeminnegranskningen, nynorskbevegelsen og mer. Det er dermed ikke ei bok som vil være like interessant for alle. Det sagt, så er det flere gode anekdoter i boka, og sjarmerende portrett av en mann som Liestøl tydeligvis hadde mye respekt for.
Høydepunktet i boka, er når Liestøl skriver litt rundt Moltke Moes skrifter, for til tross for hans posisjon i det (nå) nordiske fagfeltet, og alle de viktige rollene han hadde, så var han ikke særlig produktiv når det gjaldt tekstproduksjon. Han skrev ikke mange bøker eller artikler, men hjalp heller andre med deres prosjekt. Liestøl siterer et brev, hvor Arne Garborg forklarer hvorfor han IKKE vil at Moe skal anmelde Haugussa. Moe er, i følge Garborg, uten ego, og vil ta på seg de arbeidsoppgaver man ber han om. På grunn av dette har Moe alltid så mye på tallerknen, at han knapt får gjort noe. Og her skriver Garborg noe jeg synes er fint: "Han maa hindres i at gjøre ale de mangfoldige Ting, som han ubetinget er den bedste til at gjøre, for at han kan faa gjort det, som han er den eneste som kan gjøre [...]."
Denne boka lå igjen på kontoret jeg overtok i høst, og det begynte med at jeg sporadisk bladde i den i pauser fra arbeidet mitt ellers. Nå er det riktignok ei bok som tematisk sett er midt i blinken for meg, men det er også en kjærlig beretning om en mann som gjorde mye, både for sine venner, og for fagfeltet han var en del i. Den er til tider noe tørr, i det den prøver å forklare Moes rolle i utviklingen av nynorsk, men jevnt over er det en god bok.