Kongen

Bjørnstjerne Bjørnsons tanker omkring kongedømme vs. republikk hadde trolig vært mer spennende å lese som en artikkel enn et skuespill. I stykket er det to-tre karakterer som er spennende, deriblant Kongen selv, og samtalene disse karakterene har er interessante å lese. Men kjærlighetsdramaet, duell, død og høytsvevende mellomspill gjør at dette til tider er lite fengende. Selve prosjektet liker jeg godt, da Bjørnson ikke bare går inn for at kongehus (som institusjon) er bygd på en løgn, men også at modernisering ikke er løsningen, og heller ikke blind prinsipiell kritikk. Han forsøker på en mer nyansert, tankevekkende kommentar, trolig i et håp om at folket skulle lese og begynne å diskutere seg imellom. Om det var et vellykket prosjekt, tviler jeg på. Selv om deler av problemstillingen enda er aktuell (vi har enda et kongehus), holder den seg ikke særlig godt.