Mannen som elsket Yngve

Jeg er nok egentlig ti år for ung for å være sånn omtrent jevngammel med hovedpersonen, men jeg kjente meg likevel veldig godt igjen i boka. Den er satt till 1990, et år da det var store omvelvinger i verden. Om ikke annet kjenner jeg denne tiden godt fra bøker, filmer og andre fortellinger. Jeg kan også skimte meg selv som tenåring i Jarle og Helge, av behovet av å bryte med og finne seg en egen plass i omverdenen.

Mannen som elsket Yngve er på overflaten en historie om søttenåringen Jarle som oppdager at han er forelsket i Yngve. Ikke bare er Yngve en gutt, og Jarle hetero med kjæreste, men Yngve er helt annerledes enn de Jarle bruker å ty seg til — Yngve er vanlig, en slik som Jarle tar avstand til.

Det som likevel ga gjenklang hos meg er hvordan dette er en roman om de sene tenårene, og hvordan den man tenker at man er, den man er, raskt kan kastes opp og at man oppdager at man er annerledes enn hva man selv har gått ut fra.

Det er en situasjon som er gjennomgående for Jarle. Ikke bare oppdager han at han er en annen enn den han trodde, men han slites mellom å glede seg over å oppdage at han sammen med Yngve blir en annen og forventningene han fortsatt har til hvem han burde være og den han har vært.

I den beste av verdener hadde Jarle kunne vært begge disse to (og flere til), men Jarles verden og tenårenes verden, i hvert fall ikke den gang og heller ikke ti år senere, tillot det.

Dette var en bok som på alvor fikk meg til å tenke tilbake på min egen ungdomstid, ikke fordi jeg opplevde noe lignende, men fordi jeg kjente igjen meg i figurene og fordi jeg som de fleste i samme alder gjennomgikk en omdefinering av den jeg var (om enn ikke så dramatisk).

Boka er også både lettlest, velskrevet og tidvis ganske morsom.