Søstrene fra Namsos

Det er enkelt å rakke ned på 'Søstrene fra Namsos'. Det er en tynn bok gitt ut på eget forlag av en debutant. Den er upolert i språket. Den bruker gjennomgående hermetegn på feil "måte" (noe slikt). Det er litt irriterende at en hest plutselig bytter navn fra Orion til Odin. Hver femte eller sjette side er blank forutom en liten aforisme uten åpenbar sammenheng til resten av teksten.

På mange måter burde jeg være målgruppa for denne boka. Jeg er oppvekst i Namsos. Det var til Namdalen farmora mi flyktet fra Trondheim under invasjonen. Jeg vet likevel lite om hva som skjedde i Namsos under krigen, annet enn at sykehuset også da var viktig for hele nærområdet. Likt meg er Selnes er oppvekst med historier om krigen. Som han skriver i forordet lyttet han til eldre slektninger som fortalte om krigen og motstandsarbeid i Namdalen. Det er et utmerket materiale å basere en skjønnlitterær bok på. Det er bare synd at den ikke er bedre gjennomarbeidet.

Det finns som sagt mange småsaker som man kan pirke på, men som jeg fint kan overse. Jeg synes likevel det største er hvordan historiefortellinga er gjennomført.

Grunnhistorien er både god og spennende. At en av de sentrale okkupasjonsvennlige damene i Namsos skal byttes ut mot tvillingsøstera som jobber for motstandsbevegelsen kan man gjøre mye med. Jeg satt derimot ofte med følelsen av at det var litt for lett for hovedpersonene, at de møtte for lite motstand, og kom seg for lett unna. Det føltes aldri nervepirrende eller som det var på vei å gå riktig ille. Motstandsbevegelsen har alltid kontroll og det er alltid noen annen som kan rydde opp.

En av grunnene til dette tror jeg er at språket er noe kjedelig og monotont, en annen at historien føltes rørete og ustrukturert. Jeg mistet flere ganger oversikten over hvor vi var og når. Boken er fortalt i løpende tekst uten noen som helst avsnitt- eller kapitellinndeling, samtidig som man følger ett stort antal personer. Jeg kan grovt regne ti personer som man følger i forskjellige steder i boka som man hopper mellom hyppig. Selv om det er noen få man følger mer (Linn, dyrlege Fevik, Søster Anne) blir det lett uoversiktlig og personer blir sammenblandet, spesielt når man får vite så lite om dem. Å følge noen få personer med tydlige karaktertrekk, gjerne kombinert med tydelige kapitler der man følger en person per kapitel (kapitlene kunne gjerne fått overskrift etter personen man følger) hadde vært en tydelig forbedring. Det hadde antagelig gjort historien tydeligere, mindre forvirrende og de farlige situasjonene som oppstår hadde kanskje også føltes farligere.

Boka hadde antagelig også tjent på å være lengre og mer detaljert. Det hadde gitt leseren tid til å oppfatte handlingen, det hadde gitt historien større troverdighet, men det hadde også gitt spillerom til den naturen og det samfunnet som jeg tror at Selnes er intressert i å skildre — og som jeg er interessert i å lese om: jeg vil lese en slik bok for å minnes et landskap jeg har bodd i, en bok som bruker en spennende historie til å fortelle om hvordan det så ut og hvordan folk levde på heimplassen min under krigen. Jeg vet at det er mye begjært, men jeg synes det er synd at muligheten til dette ikke ble benyttet. Enn så lenge er det bare et tidlig utkast, et bra utkast, men et utkast som det må jobbes en god del med.