A Feast for Crows

( sol2070.in/2025/05/livro-o-festim-dos-corvos/ )

O Festim dos Corvos (A Feast for Crows, 2005, 608 pgs) é o tijolo 4 d'As Crônicas de Gelo e Fogo de George R.R. Martin, que inspirou a série Game of Thrones.

O banquete do título são os milhares de cadáveres que restaram das batalhas e golpes anteriores. Como rainha-regente, Cersei (minha vilã preferida) inicia uma cadeia de decisões tempestivas, após os assassinatos de seu pai e do filho rei, enquanto as coisas vão cozinhando ao redor. Outras personagens que vão se desenvolvendo são Arya, Jaime, Brienne (cujo arco resulta em algo bem diferente da TV), Sam e Sansa.

Pra quem não conhece (há dois anos, eu era dos poucos que ignorava completamente até o seriado), os livros formam uma das mais amadas séries de fantasia, ao lado do Senhor dos Anéis de Tolkien. Nunca li Tolkien (pretendo corrigir isso em breve), mas em relação às adaptações cinematográficas, prefiro imensamente mais Game of Thrones (gosto até do odiado final). Tanto que fui pros livros.

O último que li foi há uns 18 meses. A série de sete livros planejados ainda só tem cinco. George está 13 anos atrasado para entregar o sexto. Quis esperar um pouco para ver se diminuía a incerteza sobre a conclusão, além de que cada tijolo tem mil páginas (na versão de bolso em inglês). No Kindle, a previsão de cada volume é 40 horas de leitura, sendo que um livro de 270 pgs costuma somar sete horas.

Ou seja, estava adiando continuar a série porque cada volume equivale a cinco livros, além da incerteza sobre quando (ou se) a saga terminará.

Mesmo assim, vale a pena. Exige mais, claro, mas a recompensa é proporcional. Devido à densidade, é daquelas estórias que transportam quase fisicamente.

E pra quem amou a série nas telas, é como se a coisa continuasse, porque há muito mais estória, além da profundidade. Por exemplo, Catelyn, a mãe dos Stark, tem um destino diferente do que o que se viu na TV. Além de Brienne e várias outros fatores (que mencionei nas resenhas anteriores).

Neste livro em particular, aparece, por exemplo, algo interessante que nem foi mencionado na TV: como, nos séculos passados, a ordem dos Meistres gradualmente foi rejeitando, expurgando e enterrando mistérios que não podia controlar com sua ciência. Os Outros, os dragões e a feitiçaria inspirada por R'hllor acabam sendo a contrapartida dessa forçada racionalização do mundo.

Li a versão em inglês. Até tentei no segundo volume a tradução, mas como estava acostumado com os nomes dos lugares em inglês, não deu pra me adaptar.

Innleiing

«No handlar endeleg verdssamfunnet samla, folkens! Dette er eit eksempel på at verdas land går saman for å beskytte sivile menneske!»

Eg hugsar framleis disse orda frå min dåverande lærar i Sosiologi og Sosialantropologi våren 2011. FNs sikkerheitsråd hadde akkurat vedteke resolusjon 1973, og NATOs bombefly var på vingane. Det uttala målet for aksjonen var å beskytte sivile menneske i Libya mot den grusamme diktatoren, Muammar Gaddafi, som plutseleg skulle ha gått amok og starta å massakrere sivile. Få månader seinare kunne libyske opprørarar, romantiserte i vår vestlege presse, erklære seier då dei tok hovudstaden Tripoli, og slakta Gaddafi som ein gris for opent kamera. Det såkalla «verdssamfunnet» hadde utvilsamt gjort jobben sin.

Denne versjonen av historia er det heldigvis få som framleis trur på. Fredsforskar Ola Tunander har i den nye boka si prestert ei god framstilling av krigen slik han faktisk gjekk for seg bak den ekstreme propagandaen frå NATO og diktatura i den arabiske verden. Boka her er obligatorisk for alle som i 2011 meinte NATO gjorde det rette då dei bomba eit forsvarsløst land i Afrika til ruiner.
Løgn og bedrag for å selje inn krigen

Ein vanleg myte, som framleis vert slengt ut av folk utan peiling på krigen, er at NATOs bombekampanje vinteren 2011 kom som følgje av Gaddafis sannsynlege «massakre» på sivile i opprørsbyen Benghazi, aust i Libya. Denne myten blei brukt av Obama, Hillary Clinton, Jonas Gahr Støre, Erna Solberg, og diverse statsleiarar og internasjonale mediekanalar.

Boka til Tunander har ein av dei betre tilbakevisingane eg har lese av dette. Han viser mellom anna til at fleire menneske hadde vorte drepne av regjeringsstyrkar i Egypt og Tunisia på det aktuelle tidspunktet i mars 2011, enn i Libya, og at det ikkje fantes nokre bevis på at Gaddafi dreiv massakrar mot sivile, verken frå lufta eller bakken. Derimot, og dette vart grovt underkommunisert, fantes det fleire eksempel på stygge tilfelle av rasistisk motiverte massakrar utført av dei islamistiske opprørarane mot svarte afrikanarar i landet. I vesten vart dei same menneska portrettert som potensielle dødsskvadronar, utstyrt med viagra for å utføre massevaldtekt av libyske sivile. Snakk om å snu om på dei faktiske tilhøva!

Eit poeng som heng saman med dette er argumentet om at vald frå NATOs side var autorisert av FN, og at han derfor var siste utveg. Dette er sjølvsagt berre tull. NATO misbrukte resolusjonen frå FNs sikkerheitsråd, som attpåtil mangla støtte frå både Russland, Kina, Brasil, India og Tyskland, på fleire punkt. Resolusjonen autoriserte våpenkvile og forhandlingar, og sa klart at det ikkje var aktuelt med utanlandske okkupasjonsstyrkar på libysk territorium. Det siste vart klart oversett då oljediktaturet Qatar fungerte som vestmaktenes proxy på bakken, med over 2000 spesialstyrkar i landet. Pålegget om å søke ikkje-valdelege utvegar vart også brote da NATO berre bomba regjeringsstyrkar, og ikkje beskytta sivile som blei angripe av islamistane. Alan Kuperman hevdar at NATOs bombing truleg tidobla talet på drepne med sin eskalering, og sin øydelegging av fredsmeklinga frå Den Afrikanske Union. Det er altså absurd å tru at NATO levde opp til mandatet frå FN. Krigen var basert på løgn frå første dag.

Libya i det store biletet
Tunander viser godt kva Libyakrigen eigentleg handla om, nemleg olje og sjølvstendig eigedomsforhold til denne. Libya, som har nærmare 40 % av olja i heile Afrika, nasjonaliserte olja si i 1970, og kasta amerikanarane og britane ut frå deira koloniale militærbasar i landet. Dette har dei aldri tilgitt, og Tunander går godt gjennom dei mange stygge forsøka frå desse landa og deira klientstatar, på å styrte Gaddafi i ettertid. Gaddafi si støtte til palestinarane, ANC i Sør-Afrika, afrikansk einskap, og andre antikoloniale kampar, har vore ein torn i sida på vesten heile vegen. Vi veit dessutan også at Libya sto på USAs liste for framtidige regimeskiftekrigar etter 2001, saman med Somalia, Libanon, Syria, Irak, Sudan og Iran. Vi veit også korleis det har gått med landa på lista her: Irak er øydelagt, Syria blør i stykker, Sudan er delt i to, Somalia er framleis i kaos – og Libanon ligg framleis opent til for Israels militærmaskin. Iran er heldigvis «berre» gjenstand for sanksjonar og primitive truslar om krig.

Hillary Clinton-paranoia
Tunander si bok er jamt over godt skrive, og er godt belagt med kjelder. Likevel er det eit klart eksempel her eg stussar på. Litt ute i boka viser han til ein e-post som angiveleg skal vere sendt frå Hillary Clinton, kor det står at «den beste måten USA kan tene Israel på, er å øydelegge Syria». Denne e-posten er ikkje forfatta av Hillary Clinton, men av James Rubin, som i den opphavelege meldinga slik han vart offentleggjort på Wikileaks, seier klart at det ikkje er sikkert at Clinton sjølv deler synet han har. Eg har sett påstanden om at Hillary forfatta denne e-posten bli gjentatt ein del på diverse «alternative» og høgreekstreme nettstadar dei siste par åra. Det er mogleg det gjekk litt fort i svingane for Tunander her.

Korleis skal ein orientere seg mens krigen varer?
Tunander runder av boka med å spørje kva vi kan tru på i spørsmål om krig og fred. Det er tross alt vanskeleg å skilje sannheit frå propaganda og falskneri, og dei verkeleg viktige dokumenta blir sannsynlegvis ikkje frigjort før om mange tiår. Framleis er det mykje vi ikkje veit om krigar som fant sted fleire tiår tilbake, og det er ingen grunn til å tru at det er annleis i Libya.
Tunander konkluderer likevel, og det er eg glad for, med at ein uansett bør prøve å finne ut dette også medan konflikten er i gang. Mykje av informasjonen som flyt er tross alt sannferdig, og om han blir satt saman med andre bitar av informasjon man veit er sann, kan man etter kvart få eit bilde av hovudsaka. Men dette krev at ein veit ein del frå før, og ikkje minst at man veit kven som har interesse i å førebu folk på at krig er den «einaste løysninga». Om man i 2011 ikkje visste kven som hadde satt Libya som ein hovudfiende i Midtausten, ville det vorte mykje vanskelegare å orientere seg.

Eg syns Tunander jamt over har skrive ei god bok. Han er godt dokumentert, og er lett å slå opp i når ein er ferdig. Hovudpoenga er såpass godt lagt fram at eg tilgir den slepphendte omgangen med e-posten frå Wikileaks. Det begynner å bli fleire og fleire som innser at Libyakrigen er ein av dei største politiske skandalane i moderne norsk historie. Om ein forsvarer krigen etter å ha lese boka her, er man enten hjartelaus, eller berre sprø.