Verden er herdet plast, pusten er vind i rør, et skarpt, metallisk gry, lysende unatur – hånden som holder fast, hånden som aldri blør, steril, syntetisk, ny, løsner en blodig figur, urgammel, prematur –
(fra «Nyfødtintensivavdeling»)
Ulrik Farestad er tilbake med dikt som spenner fra de formfullendte sonetter til løsere vers, og motiver spenner seg fra Dianas tempel til Europris. Sentralt i samlingen står et langt dikt der den sørgende poeten henvender seg til sin avdøde venn, kunstmaleren Christopher Rådlund. Med Det som bare er aske demonstrerer Farestad …