Teori og praksis

Teori og praksis er en løgnaktig selvbiografi om å vokse opp i drabantbyen Rykkinn i Bærum. Det er en nesten sann roman om arkitektsønnen Nikolaj og hans familie, som flytter inn i farens teoretiske paradis i 1972. Det er en beretning om kulturradikalernes forventninger og tap, om pønkens energiske opprør, om rus og galskap, om normalitet som avføder krise. Og det er en skildring av et helt usedvanlig forhold mellom far og sønn. Samtidig er det en fortelling som overskrider realismens rammer og utfordrer grensene mellom fiksjon og virkelighet. Som spør om det er mulig å skrive vedvarende sant om eget liv, eller om det løgnaktige i siste instans er det sanneste?

Utdrag fra boka: Den våren flytter han med familien til Rykkinn. Drabantbyen er ennå ikke bygget ferdig, men faren sier at det snart vil bo 14 000 mennesker her. Han vil stå på toppen av Eineåsen og se lysene i vinduene slukke, ett etter ett, helt til drabantbyen er mørklagt og alle de 14 000 menneskene sover og alt er stille over Rykkinn. Faren ler av ham. Står du og drømmer? sier han. Hva tenker du på? På hvordan det er her om natten, sier Nikolaj. Når alle sover. Faren løfter ham opp og setter ham på skuldrene sine. Fra denne utkikksposten ser han ned på garasjetakene og de nyplantede buskene som står spredt under takrenna. Faren hans, Magnus, er veldig opptatt av drabantbyer, og da de får øye på flyttebilen som svinger inn foran det nye rekkehuset deres, hvisker han: Nå begynner et nytt liv.