«Jeg blir så rørt av de gamle ting,» bekjenner dikterjeget tidlig i "Trollsuiten", Erlend O. Nødtvedts tredje diktsamling, som i nødtvedtsk stil blander det gamle med det nye, det arkaiske med det nåtidige og umiddelbare. "Trollsuiten" trekker veksler på gamle tekster som "Haugtussa", middelalderballader og folkediktning, men det er Olav Nygards "Ved vebande" fra 1923 som sterkest klinger med gjennom denne eksperimentvillige samlingen som preges av et gnistrende språklig overskudd.
Vestlandsnærheten er sterk i Nødtvedts tekster, det samme er tilknytningen til norsk natur og mytologi. I denne samlingen møter …