Graphic novel, 176 pages
Norwegian, norsk, bokmål language
Published by Aschehoug.
Pyongyang av Guy Delisle er uten tvil en av de mest spennende tegneserie-romanene som er kommet ut i Frankrike de siste årene. Boken bringer oss til en kultur og et landskap som nærmest er ukjent i Norge, nemlig Nord-Korea og Kim Jong Il.s regime. Pyongyang bryter med alle sjangre eller leker med dem. Boken har ikke mye handling, den er heller ikke ren reiselitteratur. Mye av historien handler om hovedpersonens forsøk på å styre en hærskare koreanske animasjonsarbeidere, som er billig arbeidskraft for det franske animasjonsselskapet han jobber for. Pyongyang er komisk på en subtil måte, selv om latteren kan bli sittende fast i halsen og alvoret hele tiden ligger rett bak, enten det gjelder tekst eller bilder. Tegningene er sterke og gir med sine gråsvarte toner og enkle streker et skremmende bilde av et kaldt og gjennomkontrollert samfunn. Guy Delisle lar leseren få et sjeldent møte med et samfunn …
Pyongyang av Guy Delisle er uten tvil en av de mest spennende tegneserie-romanene som er kommet ut i Frankrike de siste årene. Boken bringer oss til en kultur og et landskap som nærmest er ukjent i Norge, nemlig Nord-Korea og Kim Jong Il.s regime. Pyongyang bryter med alle sjangre eller leker med dem. Boken har ikke mye handling, den er heller ikke ren reiselitteratur. Mye av historien handler om hovedpersonens forsøk på å styre en hærskare koreanske animasjonsarbeidere, som er billig arbeidskraft for det franske animasjonsselskapet han jobber for. Pyongyang er komisk på en subtil måte, selv om latteren kan bli sittende fast i halsen og alvoret hele tiden ligger rett bak, enten det gjelder tekst eller bilder. Tegningene er sterke og gir med sine gråsvarte toner og enkle streker et skremmende bilde av et kaldt og gjennomkontrollert samfunn. Guy Delisle lar leseren få et sjeldent møte med et samfunn svært få har besøkt og samtidig et lite innblikk i tegneseriens verden.
Ærleg talt ganske ekkel. Måten utanlendingane blir skildra på, inkludert hovudfiguren, er guffen. Dei festar og klagar og hoiar og irriterer seg. Men det er ikkje for mange tankar om koreanerane rundt dei.
Eg sitt att og er usikker på om det er med vilje eller ei, ettersom forfattaren sjølv har opplevd dette.
